Snart i mål.

Lenge siden sist, kan man kanskje si, siden jeg ikke har skrevet noe dette året. Et år som stort sett føles å ha vært preget av å være gravid. Det har det jo for så vidt også, men nå er mållinja innen rekkevidde, og i teorien kan det jo skje noe når som helst nå.

Slenger med et magebilde fra forrige uke, da kalenderen viste uke 38 både på "ordentlig" og for mageboeren sin del. 

Som de to foregående gangene vet vi ikke om det er gutt eller jente som venter der inne. Vi tar med den spenninga helt inn på fødestua, til den lille er klar til å møte oss og resten av verden.

Graviditeten har jo egentlig gått greit, bortsett fra en hard start. Men samtidig kom magen veldig raskt denne gangen, så det føles som om det har vart utrolig lenge. Første gang kunne jeg nok skjult graviditeten frem til 6 mnd hvis jeg hadde gått inn for det, mens denne gangen kom den så fort at vi nesten var forberedt på at ultralyden kom til å vise to stykker der inne.

Men nå er vi som sagt nesten i mål. Mammaen skal prøve å ta det sånn høvelig med ro de siste dagene. Selv om jeg noen ganger anser meg utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og nok skaper hodebry for den stakkars Pappaen, som plukker meg opp hver gang jeg kaster meg over masse greier mens energinivået er såpass på bunn som det er.  (Beklager igjen, kjære, men jeg velger å støtte meg på utilregneligkortet). 

Og med den lille oppdateringen ønsker jeg alle en nydelig høst videre.

Svartstong og andre arvelige belastninger

Julen er like om hjørnet og i den forbindelse har vel både jeg og mange andre bakt en del. Noen sorter julekaker blir det jo gjerne også, deriblant svartstong. Hva er det, tenker du kanskje. I min familie hadde derimot alle skjønt hva det var, for julekaken Skrivefruens, går nemlig under det navnet hos oss. Jeg er ikke sikker på hvem som har funnet på akkurat den der, men en som sikkert er opphavsmann for en del andre finurlige kallenavn i vår familie er antakeligvis min far. Og her kommer det med arvelige belastninger inn.

- Vil du ha tjukkaka?
Nei, tenker du kanskje, for du vet jo ikke hva det er. I min familie er det det den fine utgaven av ringakake kalles. (Riktig god er den også forresten. Jeg pleier å bake den med jevne mellomrom)
Her kan jeg heller ikke si med sikkerhet hvem som har funnet på det, men noe annet som definitvt er min fars verk er å bytte om på bokstaver i ord, eller legge trykket på feil sted i ordene. (Noe han forøvrig antakeligvis har hatt stor moro av opp gjennom årene med oss unger)
Bagasjerom f.eks. blir da til gabasjerom.
Gebiss blir da til begiss. Her må jeg faktisk innrømme at jeg holdt på å skrive begiss først, fordi disse to ordene spesielt, er helt ødelagt hos meg. Jeg må tenke meg om omtrent hver gang jeg skal si noen av dem. (Skulle nok tatt meg en alvorsprat med det ene opphavet mitt der)

Så man er sikkert arvelig belastet på mange ulike måter, både på godt og vondt, men mest på godt får vi håpe. I mellomtiden du har lest dette har du forresten lært noe nytt også; hvis du blir tilbydd svartstong eller tjukkaka så vet du hva du får hvis du takker ja.
Så får det så være at jeg kanskje må tenke meg om et sekund før jeg sier bagasjerom eller begiss, Nei, for svarte - gebiss skulle det være, ja.

God jul med eller uten svarstong på bordet :)

Kaker igjen...

I dette huset har storesøster bursdag på våren, mens lillebror har bursdag på høsten. Så nå som begge bursdagene er overstått kan jeg igjen vise hvilke kaker som ble bakt dette året.

Til storesøsters 5 års dag hadde jeg planen klar helt siden forrige bursdag, da jeg har tenkt mange ganger at jeg må prøve meg på en dukkekake en gang i løpet av livet. Så da ble det selvsagt det da. 

Storesøster er veldig glad i Elsa fra Frost filmen, så da ble det til en slags Elsakake.

De fleste skjøtene ble elegant gjemt bak en bånd rundt midjen.

Jeg bakte flere runde bunner som jeg skar til og bygde opp. Skjørtet på kaken kunne godt vært bittelitt høyere, men det ble helt greit når man fikk dekket den med marsipan og pyntet litt ekstra. I tillegg ble storesøster veldig fornøyd, så da får man vel si seg fornøyd selv også.

Lillebrors 3 års dag ble feiret for noen uker siden, og da ble det en brannbilkake. Skal si han ble stor i øynene da han fikk øye på den da den nesten var pyntet ferdig. Så han var i hvertfall imponert, selv om bakeren selv syntes det var litt for mange skjønnhetsfeil.

For en som ikke er så drevet med å dekke kaker med marsipan var det jo egentlig en umulig oppgave å få det pent, men klarte å få de fleste brettene på steder ser det likevel skulle være dekor utenpå.

Bunnene laget jeg i brødformer. Det er to i høyden, pluss et lite ekstra lag i fronten.

Slik var kakeåret denne gangen. Når bakeren selv ellers mannen har bursdag blir det litt mer standard kaker, så slår jeg heller litt mer på stortromma på småtassene har bursdag. I tillegg er det jo en anelse utmattende når man tenker hundre ganger før man er i mål, at denne gangen tok man seg i hvertfall vann over hodet! Men det blir nå kaker av det til slutt, og man kan stå litt stolt å se på sluttresultatet når man vet at man har laget det helt selv, og uten så altfor mye fancy kakestæsj. Snøfnuggene på Elsakaken er stukket ut med en pepperkakeform, og hjulene på brannbilen med en glass, men ellers er alt skåret ut på frihånd og kniv, eller bare formet med hendene. Pluss en linjal da, på de sånn høvelig rette kantene på brannbilens luker.

Det var det for denne gang. Mon tro hva man skal finne på neste år?

Noe var bedre før...

Joda, det er en evinnelig diskusjon. Noe var bedre før og noe er bedre nå, det kan vel de fleste være enige om. Men det var ikke den diskusjonen jeg skulle trekke frem i dag. Det omhandler noe ganske annet, nemlig konkurranseinstinkt. Du vet, de tankene som forteller deg at akkurat du helst ville være den som vant, og ja, la oss innrømme det, gjerne slå de andre ned i støvlene i samme slengen. I hvert fall for noen er det slik. De fleste av oss har et snev av konkurranseinstinkt som dukker opp i ny og ned, mens andre gjerne drasser rundt på det til alle døgnets tider. Jeg tilhører vel ganske klart det første gruppen. Litt konkurranseinstinkt, og ja, jeg liker å vinne av og til. Mens han andre (det er vel ikke til å stikke under en stol at det er snakk om han jeg bor sammen med) har dette instinktet i vesentlig større proporsjoner.

Barndommen min befant seg som mellomste ledd i en søskenflokk på 3. En storebror og en lillebror, med med i midten. Vi ønsket jo alle å være gode. Vi arrangerte til og med fridrettsstevner for oss selv uten på gårdsplassen. Løp om kapp, hoppet over "bukker" (hekkeløp), kastet veistaker (spyd) og kastet noen tunge jernkuler så langt som mulig (kule, selvfølgelig). Joda, vi ville jo gjerne være gode alle sammen. Men, og her er det et stort men faktisk, ingen av oss hadde det ultimate konkurranseinstinktet. Hvis vi spilte monopol for eksempel, så var det jo alltids noen som var så uheldige å komme på den mest fryktede av stedene, nemlig Rådhusplassen. Vi skalv i knærne hver gang vi kom til oppløpssiden med alle de dyre eiendommene, hvor noen gjerne hadde gått berserk med bygging av hus og hoteller. man kastet terningene mens man hvisket en stille bønn inni seg om at man for all del ikke måtte få akkurat det antallet øyne på terningen som gjorde at man landet der. Det ville bety fullstendig ruinering av din eksistens i spillet.
Selvfølgelig skjedde det før eller senere at vi landet der. Og det er på akkurat dette tidspunktet i historien at vi ser forskjellen på en med virkelig konkurranseinstinkt og en uten. Når vi søsknene spilte sammen og så at noen kom til å gå på en real smell, så bestemte vi oss for at vedkommende skulle slippe unna å betale akkurat den runden. For vi spilte egentlig ikke for å vinne, vi syntes bare det var gøy å spille.

I ettertid har jeg stiftet bekjentskap med den andre delen av skalaen når det gjelder konkurranseinstinkt. (Ja, det er her vekommende jeg nevnte tidligere kommer inn) Konkurransen, spillet og hva det enn måtte være skal møtes med full innsats. Så lenge det er snakk om at en skal stå igjen som vinner, så skal man jammen meg ha full innsats på veien dit. Kortspill for eksempel, det er ikke ofte vi finner frem kortstokken, men likvel er ikke stemningen helt på topp hvis ikke den riktige personen har vunnet. Da kommer gjerne spørsmål som; best av 3?? Og hvis da tilfeldigheten skal ha det til at det kanskje ble jeg som ble best av 3 runder, så kommer spørsmålet: best av 5??
På dette tidspunktet i spillet hender det seg at jeg må skjære gjennom, bare for at det av og til skal være mulig at det er jeg som står igjen som vinner.
Men likvel, konkurrnseinstinktet har tatt føringen, og den aktuelle personen ser helst at du er blitt gruset i kort, yatzy, monopol eller hva det nå skal være.
Så ja, det hender seg at jeg tenker at noe var bedre før i tiden…

Nedoverbakker på ski

Endelig begynner lyset å komme tilbake. Det er deilig å se at dagene kommer tilbake i lys og ikke bare går forbi i jevnt mørke, med et lite lysblaff midt på dagen. I tillegg blir det straks litt mer gøy å finne på ting ute. Ski er jo f.eks. en typisk vinteraktivitet. Jeg må innrømme at det er ikke så ofte jeg går på ski, men det er obligatorisk å ha ski på beina noen ganger i løpet av vinteren. Og det kan være veldig hyggelig det altså. Gå en skitur gjennom et snøkledd landskap er jo ikke å forakte. Gå tur oppover i et snøkledd landskap, er heller ikke å forakte. MEN, og her er det et ganske stort men; Hvis du kommer deg opp, må du stort sett komme deg ned igjen også…

Nedoverbakker. Det er så man får en klump i halsen bare av å tenke på det. Jeg kan godt gå på ski bortover og riktig kose meg med det. Gi meg en oppoverbakke og jeg skal i jevnt driv gå oppover i fiskebein og etterlate meg et nydelig spor i snøen. En fot etter den andre, sant? Og her går man da i sine egne tanker og puster litt tungt (det er jo tross alt en oppoverbakke da), og aner fred og ingen fare helt til man er komme til toppen. Det er da tanken plutselig slår ned som et bombenedslag i et blomsterbed av harmoni; Du er jo nødt til å komme deg ned igjen! Forargelsen griper tak i deg, og sloss om plassen med redselen. Hvofor tenkte jeg ikke på det før?

På dette punktet i skituren har mange med seg noen som elsker nedoverbakker for alt i verden, og driver gjerne og svinger og stopper akkurat som det passer dem nedover. Det kan ikke jeg!
Nedoverbakke-elskeren slenger seg utfor og tar store fine svinger nedover, før han stopper elegant og ser opp på deg som står igjen på toppen. - Kom igjen! Roper han. - Det går bra.
Ja, hva vet vel du om det egentlig? For der oppe står man og kjenner at det tetter seg i halsen, og svetten kommer silende av helt andre grunner enn at man nettopp har gått opp en lang bakke. Alle mulige scenarioer utspiller seg i hodet: gå på tryne, treffe et tre osv. Og da dukker den tanken opp, som altid kommer på et eller annet tidspunkt; Skal jeg ta av meg skiene og gå ned? Det gjør man selvfølgelig ikke. Kan ikke både bli stempla som inkompetent og feig, det får da være måte på.
- Ikke se da! roper du nedover, før man trekker pusten og setter utfor.

Selve utforkjøringa kan antakeligvis være et kapittel for seg selv. Ploging er mye brukt her. Rett og slett for å få så lite fart som mulig nedover, da det er umulig å kontrollere noe som helst i stor fart. Ustødigheten kommer også til sin rett her, med vifting av armer og alle andre kroppsdeler som kan hjelpe deg til å holde deg oppreist. Staver brukes også gjerne flittig, både for bremsing og balanse.
Hvis man faller må man bare reise seg opp igjen, og få unnagjort det siste biten så man igjen får det som føles som trygg grunn under føttene, nemlig flatt landskap.

Stort sett kommer man ned med enten mer eller mindre av æren i behold. Mens nedoverbakke-elskeren gjerne legger til en liten kommentar som f.eks. - Du er ikke så dårlig som du tror. Jeg vet mange som er mye dårligere enn deg til å kjøre nedover.
Det tror man jo bare så halvveis på, der man strever med å holde hodet høyt hevet i det man går hjemover, før du plutselig kjenner halsen tette seg igjen, da du kommer på at det gjenstår flere nedoverbakker….

God skitur alle nedoverbakke-hatere og -elskere ;)

Hei, hå nå er det jul igjen.

Ja, tenk på det. Nå er jammen juledagene like om hjørnet. Vi er allerede kommet til 21. desember, så nå er det like før det braker løs.

Vi har selvsagt brukt adventstiden på å bake og styre litt til jul. Barna elsker pepperkaker, så det bakte vi ganske tidlig i desember. I tillegg måtte vi jo lage oss et lite pepperkakehus, med en pepperkakedinosaur ved siden av, selvfølgelig.

Eller har det blitt hjemmelaget marsipan, fløtekarameller, drops, brune pinner, svartstong (som det kaller i min familie, men som egentlig heter skrivefruens) og vannkringler. Det finnes en del spesielel navn på ulike greier i min familie, noe jeg definitivt tror min kjære Pappa har hatt en del med å gjøre. Det finnes jo to typer ringakaker f.eks, den fine typen heter i vår familie "Tjukkkaka." Mens noe min mann har sånn nogenlunde klart å plukke av meg er at fjernkontroller blir kalt "Trøkker´n." Ingenting er jo egentlig feil her. Den fine ringakake typen er jo mye tykkere enn den grove, og man bruker jo faktisk fjernkontrollen til å trykke med.

Her er et bilde av vannkringlebaksten. Både den og Svartstonga ble i tradisjon tro bakt på Eiteråga.

Ellers er julegaver pakket inn og fått levert ut, så nå skal man bare begynne med å pakke bort lilla adventsstæsj, tørke støv og vaske gulv. Har i grunnen ikke tenk å ha noen rundvasking, men det er jo hyggelig å ha det litt rent til jul i alle fall.

I går ble det plutselig snakk om monopolspilling, at man kanskje skulle spilt monopol i julen når vi skal utover til svigerforeldrene en av dagene. Da kommer jeg alltid så godt på da jeg og brødrene min spilte før i tiden. Det var ikke så om å gjøre å vinne, så når du plutselig havnet på Rådhusplassen med hotell, og ikke hadd råd til å betale, så fant vi fort ut at den personene ikke trengte å betale akkurat denne gangen. 

Da er det jo en helt annen spillementalitet på mannen min. Han spiller for å vinne og han gir alt for å klare det. Litt kultursjokk å komme fra f.eks. monoolspill hjemme, til denne vinnerskalden som nesten nekter å tape. Under en sjelden runde med kort f.eks. bringer han nesten alltid opp "vi tar best av 3", mens hvis han da formodning skulle tape et par spill, legger han frem forslag om "best av 5." Er det rart man savner gamle tider i stunder som dette?

Ellers går det så det suser med både Lillebror og Storesøster. De gleder seg forferdelig til jul og "og klarer nesten ikke vente" for å sitere Storesøster.

Det elsker å tegne begge to, og det har vært veldig gøy å følge med på utviklingen til Storesøsters tegninger fra bare streker, til at hun tegner ulike ting, og frem til hun plutselig tegner mennesker og andre skapninger. 

Til slutt vil jeg ønske alle og enhver en nydelig julefeiring, og et godt nytt år med alskens av nye muligheter <3

Bursdag = Bake - Kake - Smake

Forrige uke ble Lillebror i huset hele 2 år. Det er litt rart å tenke på at minstemann faktisk begynner å bli så stor. Men siden Mammaen i dette huset er glad i å bake kaker, så blir det jo alltids brukt litt tid på kaker i forkant av barnas bursdager. Når det skal sies, så må jeg nevne at jeg syns det er litt trist at det er mange som føler press for å lage de flotteste bursdagskakene til podene sine. Jeg gjør det jo jeg også, men det er jo fordi jeg syns det er så gøy at jeg ikke klarer å la være. Så hvis du liker å bake, vær så god, men hvis du ikke liker det - så gjør det enkelt for guds skyld.

Først ut er uglekaka:

Jeg lagde vaniljekake som bunn i denne, men ble i grunnen ikke så veldig fornøyd med den. Til pynting er et brukt marsipan.

Så var det en sjokoladekake: 

Sjokoladekake har stort sett vært standar i min oppvekst som bursdagskake. Her med traktor som graver hull i kaka, og kvikk lunsj som en haug med tømmer ved siden av.

Det var denne bursdagens lille kakeoppdateringen. Ha en fortsatt fin dag :)