Endelig begynner lyset å komme tilbake. Det er deilig å se at dagene kommer tilbake i lys og ikke bare går forbi i jevnt mørke, med et lite lysblaff midt på dagen. I tillegg blir det straks litt mer gøy å finne på ting ute. Ski er jo f.eks. en typisk vinteraktivitet. Jeg må innrømme at det er ikke så ofte jeg går på ski, men det er obligatorisk å ha ski på beina noen ganger i løpet av vinteren. Og det kan være veldig hyggelig det altså. Gå en skitur gjennom et snøkledd landskap er jo ikke å forakte. Gå tur oppover i et snøkledd landskap, er heller ikke å forakte. MEN, og her er det et ganske stort men; Hvis du kommer deg opp, må du stort sett komme deg ned igjen også…
Nedoverbakker. Det er så man får en klump i halsen bare av å tenke på det. Jeg kan godt gå på ski bortover og riktig kose meg med det. Gi meg en oppoverbakke og jeg skal i jevnt driv gå oppover i fiskebein og etterlate meg et nydelig spor i snøen. En fot etter den andre, sant? Og her går man da i sine egne tanker og puster litt tungt (det er jo tross alt en oppoverbakke da), og aner fred og ingen fare helt til man er komme til toppen. Det er da tanken plutselig slår ned som et bombenedslag i et blomsterbed av harmoni; Du er jo nødt til å komme deg ned igjen! Forargelsen griper tak i deg, og sloss om plassen med redselen. Hvofor tenkte jeg ikke på det før?
På dette punktet i skituren har mange med seg noen som elsker nedoverbakker for alt i verden, og driver gjerne og svinger og stopper akkurat som det passer dem nedover. Det kan ikke jeg!
Nedoverbakke-elskeren slenger seg utfor og tar store fine svinger nedover, før han stopper elegant og ser opp på deg som står igjen på toppen. - Kom igjen! Roper han. - Det går bra.
Ja, hva vet vel du om det egentlig? For der oppe står man og kjenner at det tetter seg i halsen, og svetten kommer silende av helt andre grunner enn at man nettopp har gått opp en lang bakke. Alle mulige scenarioer utspiller seg i hodet: gå på tryne, treffe et tre osv. Og da dukker den tanken opp, som altid kommer på et eller annet tidspunkt; Skal jeg ta av meg skiene og gå ned? Det gjør man selvfølgelig ikke. Kan ikke både bli stempla som inkompetent og feig, det får da være måte på.
- Ikke se da! roper du nedover, før man trekker pusten og setter utfor.
Selve utforkjøringa kan antakeligvis være et kapittel for seg selv. Ploging er mye brukt her. Rett og slett for å få så lite fart som mulig nedover, da det er umulig å kontrollere noe som helst i stor fart. Ustødigheten kommer også til sin rett her, med vifting av armer og alle andre kroppsdeler som kan hjelpe deg til å holde deg oppreist. Staver brukes også gjerne flittig, både for bremsing og balanse.
Hvis man faller må man bare reise seg opp igjen, og få unnagjort det siste biten så man igjen får det som føles som trygg grunn under føttene, nemlig flatt landskap.
Stort sett kommer man ned med enten mer eller mindre av æren i behold. Mens nedoverbakke-elskeren gjerne legger til en liten kommentar som f.eks. - Du er ikke så dårlig som du tror. Jeg vet mange som er mye dårligere enn deg til å kjøre nedover.
Det tror man jo bare så halvveis på, der man strever med å holde hodet høyt hevet i det man går hjemover, før du plutselig kjenner halsen tette seg igjen, da du kommer på at det gjenstår flere nedoverbakker….
God skitur alle nedoverbakke-hatere og -elskere ;)
